En ponnimammas bekjennelser

Det er søndag og første helg i vinterferien for mange. Ikke for meg. Jeg er ponnimamma. For meg er det en helt vanlig søndag før det er jobb igjen påfølgende mandag, men klokken står på 06:20 denne morgenen. Vi skal på sesongens første sprangstevne! I Moss. Med ny ponni, timer med trening i bagasjen og håp sikte. Kvelden før ble vaskerommet gjort om til utstyrspusserom, der hodelag og sal ble utførlig rengjort og pusset. Det samme er ridestøvlene som bærer preg av at det først var gjørmete og deretter vinter. Den hvite ridebuksen og den svarte stevnejakken er lagt frem, samt to lag med superundertøy, type ull. Det er nemlig meldt minus 15 og vind. Men det stopper ikke hestefolk! Hengeren er pakket med ekstra høy, ekstra tepper og en dunk varmtvann.

Det tar bare 45 minutter å kjøre, vel & merke uten henger, men vi er fremme etter i underkant av en time på veien. Vi reiser med en venninneekvipasje, og det er god stemning. Bilen viser «bare» minus 8, og den varslede vinden uteblir. Ponnien skal stelles & sales opp. Skimmelen har selvfølgelig sovet i bæsj og har en nydelig brun, våt flekk på det ene låret. Mor forsøker å pynte på resultatet med det medbrakte lunkne vannet og en svamp. Det går så der.

«Ja ja, det er i alle fall ikke feil & stil» mumler jeg mens ungdommen allerede fryser i stevnehabitten.

Banen skal gås. Det er godt å være flere hender. Jeg går i snødrevet med ponnien mens det telles steg og planlegges omhoppingssvinger inne i ridehuset.

Følg over hinderet.

Ri frem i landingen.

Stol på at du kan det.

Hesten kan det.

Motiverende ord fra foreldre & trenere går inn det ene øret og ut det andre på de håpefulle. De står med konsentrert blikk og svinger pisken i lufta mens de memorerer banen.

Telefoner tas opp & ned av lommer, hansker av & på med blåfrosne fingre. Det følges med på Equipe. Er kategori 3 ferdig nå? Når passer det å begynne å galoppere? Hoppe? Det planlegges og ropes nye oppmuntrende ord. Det overrasker meg stadig at ingen ekvipasjer kræsjer på oppvarmingsbanen. Det ropes «REEEEEKK» og «OKSEEEEEER» mens ponniene ligger på to hjul i svingene.

Så er det tid for å forflytte seg til konkurransebanen. Ekvipasjen med ungdommen min inntar hjørnet, og jeg sjekker pulsklokken. 142. En middels god treningsøkt der altså.

Startsignalet går.

Det blir to stopp i grunnomgangen, og den planlagte omhoppingen en saga blott. Jeg ser ungdommen forsøker å være tapper, men tårene kommer utenfor ridehuset. Jeg inntar øyeblikkelig curlingrollen med floskler som skal være til trøst, men som absolutt ikke hjelper på skuffelsen. Vi skritter ut i taushet og snødrev. Ponnien får suppe, blir kledd av og på, og deretter plassert på hengeren med et frodig høynett. Vi beveger oss inn i kiosken, og jeg erklærer at ungdommen får det hun vil ha. Vi ser på de andre som får sine mål og drømmer enten knust eller oppfylt mens vi drikker kaffe, spiser toast og kake. Venninneekvipasjen har heller ikke dagen, og styrter med hjelmbremmen ned i flisa under sin runde.

Det er på tide å dra hjem.

Før klokken er 12 en kald søndag i februar parkerer vi på McDonalds. Bilen gynger litt mens hestene får i seg mer høy på hengeren. Stemningen blant de tobente stiger i takt med at det inntas McFlurry, Chicken McNuggets og annen ultraprosessert lunsj. Ungdommen ser på film av fallet igjen og igjen og ler. Så hva gjør vi nå? Vi tråler nryfstevne.no for neste mulighet og melder oss på når mandagen kommer. For den som gir seg er en dritt, og det er ikke uten grunn at «å komme seg opp på hesten igjen» er et uttrykk som også brukes utenfor hestemiljøet. Vi plukker opp tøylene, vasker ridebuksa, pusser nesa og gjør oss klare til nye nedturer – og oppturer. For sistnevnte kommer det også. Det forsikrer en mer rutinert ponnimamma meg om, som nå har blitt hestemamma og således er en god hobbypsykolog for oss som har færre år i «gamet». Og plutselig er troen tilbake på at snart sitter nullrunden. Neste uke er det ny trening. Det er ikke rart at det sies at ungdom som driver med hest blir selvstendige og svært dyktige i arbeidslivet. For de lærer seg virkelig motgang og at hardt arbeid gir resultater.

God stevnesesong!